lørdag 15. april 2017

Bokanmeldelse: Christian Kracht: De døde (Pelikanen forlag, oversatt av Sverre Dahl)



Jeg har med vekslende interesse lest nesten alle de av Christian Krachts bøker som er utgitt på svensk, dansk og norsk (unntaket er debutromanen Faserland). Imperium er en slags satire over tysk idealisme i første halvdel av 1900-tallet, Jeg blir her i solskinn og skygge en dyster, kontrafaktisk sak om Sveits som krigførende kommuniststat og imperium. 1979 handler blant annet om forholdet mellom dekadense og totalitarisme, med en briljant og paradigmatisk begynnelse der en utflytende jetset-bohemfest avbrytes av den iranske revolusjons utbrudd. 1979 er vel den Kracht-romanen jeg har likt best.

Kracht har en særegen stil, som riktignok får litt forskjellige utslag i de ulike romanene. Gjennomgående preges setningene av ironi, luftighet og en eleverthet som kan oppfattes parodisk og bidrar til å skape en distanse til begivenheter og idéer, også til karakterene. Han har en tendens til å skrive setninger i passivform, noe som gjør ta karakterene ikke føles som agenter i bøkene, snarere som noen andre krefter gjør noe med.


Kort innholdsreferat av De døde: Den sveitsiske filmregissør Emil Nägeli reiser, på starten av tredvetallet, til Japan for å lage en skrekkfilm, etter invitasjon fra en mystisk japaner, Masahika Amakasu. Nasjonalistiske tyskere ser en mulighet for en tysk-japansk akse, der to autoritære regimer styrker sine filmindustrier mot amerikansk kulturell kontaminasjon. Nägelis forlovede, skuespillerinnen Ida, drar i forveien og innledet et forhold til Amakasu. Nägeli ankommer Japan, oppdager affæren, filmer i det skjulte sin forlovede og hans partner i et intimt øyeblikk, og ender med å vandre, med kameraet under armen, rundt i Japan. Vandringen som erkjennelsesprosess er et motiv som også finnes i 1979, og i begge bøker er de lange turen og hendelsene underveis fint skildret. Til slutt ender Nägeli, etter å ha satt sammen opptakene fra reisen, som bejublet og beryktet surrealistisk regissør i hjemlandet. Ida blir med Amakasu og Chaplin til USA, forlates, sviktes og mislykkes som skuespiller, før hun ender sitt liv ved å falle ned fra en av bokstavene i det berømte Hollywood-skiltet. Hva som skjer med Amakasu, er mer uklart.


Det dukker som i Imperium opp ekte personer fra europeisk kulturhistorie, som Chaplin, Lotte Eisner, Siegfried Kracauer, Fritz Lang. Disse spiller en mer eller mindre vesentlig rolle for romanen som sådan. Delen der Kracauer, Eisner og Nägeli deltar i Berlins natteliv, drikker og prater er underholdende og har nerve. Beskrivelsene av personer og hendelser i denne delen peker utover den noe innadvendte historien ellers i boka. Ofte har jeg følelsen av at de historiske personene i Kracths bøker fungererer mer som rekvisitter enn som personer (hvilket antagelig er et poeng), men Eisner og Kracauers opptredener oppleves relevante.


I De døde oppsøker hovedpersonen Knut Hamsun, og Mysterier er en referanse som gjentas et par ganger. Hovedpersonen i De døde heter Nägeli, i Mysterier heter han Nagell. Det er mulig navnelikheten skyldes at de begge på et eller annet vis er kunstnere, som til dels styres av ubevisste sjelsimpulser. Et slags clue til Nägelis indre liv ligger antagelig i hans farsrelasjon, som vies en del plass. Boken inneholder en ganske utfyllende skildring av Nägelis og Amakasus barndom. Skrivestilen til Kracht er her mindre ironisk, men delen oppleves ikke av den grunn mer engasjerende, kanskje tvert i mot.


Kracht har fatt i noen interessante idéer og miljøer; koblingene mellom japansk-tysk totalitarisme, Berlin anno 1930, jødeforfølgelser, skuespillerdrømmer om Hollywood og USA, muligheten for en annen historiens gang, med mer. Det er mye å skrive om i Krachts bøker. De er lærde, har mange underholdende ekskurser og stillistiske knep, og jeg lærer som oftest noe om europeisk (idé)historie. Det er imidlertid ikke alltid jeg oppfatter at han har noe vesentlig å si. Den parodiske stilen kan komme i veien for leserens mulighet til å bli følelsesmessig engasjert. Dette er antagelig tilsiktet - slik det meste i bøkene hans virker tilsiktet. Om det er en svakhet, må den enkelte leser svare på. Det som er helt sikkert, er at Kracht er en smart forfatter, og De døde er, kanskje først og fremst, en riktig smart bok.


Les mer om Kracht på Vagant. Her finner du også et utdrag av boken.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar